Ellen

En høstkveld i 2010 troppet jeg opp på mitt aller første AUF-møte. Jeg kom helt alene, og kjente ikke en sjel i forsamlingen. Etter år med alskens elevrådsengasjement og politisk interesse på si, hadde jeg endelig fått ut fingeren. Jeg er altså en av nerdene som fant veien inn i organisasjonen på egenhånd, fordi jeg hadde lest alle partiprogram og derav funnet mitt ståsted. Jeg så sikkert ganske bortkommen og ensom ut der jeg stod alene, men heldigvis kom det noen og forbarmet seg over meg. Et stort smil, varme mørke øyne og et hår med slike krøller jeg hadde ønsket meg siden jeg var liten. Hun pratet i et kjør og plutselig hadde jeg havnet på et bord i selskap med mange andre. Vips var jeg inkludert og følte meg velkommen. På neste samling var jeg fremdeles ganske fersk, og veldig usikker på alle andre. Dansende i mot meg kom det samme smilet og den samme fossen av ord. Vips var jeg inkludert på ny.  Så lite, men likevel så uendelig mye.

Få mennesker evner å lyse opp et rom bare ved å komme inn i det. Få mennesker evner å få alle til å føle seg ønsket bare ved å smile. Få mennesker evner å løfte alles humør fra bunn til topp bare ved å le. Få mennesker evner å få alle til å stoppe for og lytte bare ved å åpne munnen. Få mennesker evner å spre kjærlighet til alle rundt bare ved å være seg selv. Det er derfor hun var så spesiell. Det er derfor hun aldri noen gang kan bli glemt.

Jeg fikk aldri sagt hvor takknemlig og glad jeg var for at hun tok i mot meg så godt på mitt aller første møte. Jeg tok det som en selvfølge at hun alltid skulle være der, alltid skulle få meg og alle andre til å føle oss velkomne og ønsket. Jeg fikk aldri gitt gjengjeld for det hun ga meg. Fikk aldri sagt hvor mye det betydde for en fersk AUFer at noen tok meg under vingen og ufarliggjorde det hele. "Æ e så glad du har blitt en av oss Ellen"  en så enkel setning som likevel kanskje utgjorde hele forskjellen for meg. Det å få være en del av et vi er alltid så mye større enn man kan forklare helt med ord. Jeg har aldri vært flink til å uttrykke slike ting, men det var hun. Den beste. I AUF har vi mange som er flinke til å verve, flinke til å få underskifter på en blokk. Hun var flink til å få folk til å komme tilbake etter første gang, fikk mennesker knyttet til organisasjonen, til samholdet og til hverandre. Et lim som er helt essensielt i gruppedynamikken. 

Kjære Gizem, i dag skulle du blitt 18år. 1. mai var din dag. Det er din dag. Men i stedet for å feire bursdag og spise kake, må vi minnes en av våre umistelige. Å tenke på Gizem er veldig godt, selv om det er uendelig vondt at hun er borte. Minnet om henne vil alltid vekke gode følelser og gode tanker, de skal alltid være sterkere enn alt det vonde. Minner om ei jente som lærte oss så mye på kort tid, verdifull lærdom og kunnskap du aldri vil finne i noe leksikon eller partiprogram. En fantastisk person som skulle være et navn for fremtida, ble brått og plutselig et navn fra fortida. Et navn og tusen minner vi alltid bærer med oss. Alltid.

                                                           

Gratulerer med dagen, kjære solstråle. Vi savner deg sånn.

I helga gikk årsmøte i Sør-Trøndelag Arbeiderparti av stabelen, og mange flinke var på talerstolen under debatten. Spesielt var det mange flinke AUFere på talerstolen, inspirerende og morsomt å se! De aller fleste innleggene ble filmet, og jeg tenkte jeg skulle driste meg til å legge ut meg selv i videoformat. Et par ting må riktignok nevnes før dere rekker å trykke play... Innlegget mitt var beregnet på tre minutter, men typisk nok kuttet dirigentbordet taletiden med et minutt fra taleren før meg for å holde tida. Derfor måtte jeg kutte et helt avsnitt fra appellen og snakke i superhøy hastighet. Dessuten begynner de å filme et par sekunder for sent, men budskapet bør være greit uansett....:-)

Bør være litt lov å være nervøs med bla. to statsråder i salen... Anbefaler å trykke på AUFiST for å se de andre i dyst på talerstolen også!

Solidaritet var kanskje hovedårsaken til at jeg begynte å involvere meg i politikk. Å heve røsten for noen som selv ikke har en stemme, sette fokus på problemer som berører dem som ingen ellers lytter til, tale saken for dem som har falt utenfor alle kanaler for ytring i samfunnet. Dette er ting som for meg gir mening, som har verdi. I går fikk jeg gjøre nettopp det. Jeg fikk stå på årsmøte til Sør-Trøndelag Arbeiderparti og prate om et ellers glemt tema. Et tema jeg selv brenner for, og som er viktig å løfte i det politiske forum. Naturlignok var tema knyttet opp til kvinners rettigher og likestilling i et globalt perspektiv. Jeg er et feministhelvete som aldri blir ferdig med å diskutere hver en bisetning i voldtektsspørsmålet, fordi det omhandler en gruppe i samfunnet jeg selv er en del av. En gruppe jeg kan identifisere meg med, en gruppe jeg representerer.

Hvert år når kalenderen nærmer seg marsmåned, begynner kvinneutspillene fra høyresida å hagle. De gnåler om at kvinnedagen har utspilt sin rolle, roper om en kvinnekamp som har gått ut på dato og skriver lange avisinnlegg om at vi har tatt feminismen for langt. Dette er utsagn vi hører hvert eneste år, og som vi sikkert får høre så lenge vi fortsetter å markere denne datoen. Det mange på høyresida glemmer når de kommer med sine Sara Palin-uttalelser, er at kvinnedagen er en internasjonaldag. De glemmer at når vi marsjerer nedover sentrumsgatene med fanene høyt hevet, er det også for alle de kvinnene der ute, som langt på vei har vunnet sin likestillingskamp, For alle dem som fremdeles diskrimineres og undertrykkes på verst tenkelig måte.

Beatrice er ei jente på tjue år. Hun bor i Goma, i det krigsherjede Kongo. For fem år siden ble hun overfalt av fem soldater på vei hjem fra skolen. Hun ble grovt mishandlet og voldtatt av alle fem, før de slengte henne  fra seg i en grøftekant. Etterlatt til seg selv. Femten år gammel, og offer i en krig hun selv ikke ønsker delta i. Tilfeldig offer i en ikke-tilfeldig krigshandling.
Under folkemordet i Rwanda hvor over 800 000 mennesker mistet livet, ble det også brukt annet enn kuler og krutt for å undertrykke folket. Hutulederne beordret sine soldater til å misbruke og voldta befolkningen. Og ondskapen stopper ikke her, HIV-smittede soldater ble spesielt brukt til disse oppdragene! Opp mot en kvart million kvinner og jenter ble voldtatt, i dag er mange av disse døde av aids. Selv om kvinnene er hovedmålet, har denne krigen mange ofre. Til og med barn blir overfalt og voldtatt i denne brutale og barbariske krigføringen. Tilbake står en befolkning skremt og truet til taushet.

Dette er ikke tilfeldige voldshandlinger, dette er bevisst krigsstrategi for å splitte og undertrykke befolkningen i okkuperte områder. Bare i Kongo regner man med at minst førti kvinner voldtas i regionen hver eneste dag, med store mørketall. FN mener at for hver voldtekt som rapporteres, er det tretti som ikke blir rapportert. Dette er ondskap satt i system, og vi aner så vidt konturene av det virkelige helhetsbilde. Det er derfor dette omfattende temaet må belyses, slik at vi presser regjeringen til å sette saken om bruk av seksuell vold på den intenasjonale dagsordenen. Voldtekt må med på lista til den Internasjonale straffedomstolen over ulovlige våpen, slik at generalene og de overordnede blir stilt til rette for sine handlinger.
Det er Beatrice og de andre jentene i samme situasjon vi må tale saken for, ikke den militante okkupasjonsmakten. De prater et språk jeg hverken kan eller vil forstå.

For en bedre, og mer rettferdig verden. I solidaritetens navn.

Forrige helg fikk Trondheim by besøk av uønskede gjester. Søppel gikk rundt i gatene og demonstrerte med plakater som illustrerte et budskap så skremmende at folk ikke helt forstod hva som foregikk. Nynazister inntok bygatene og spredte propaganda av en art det heldigvis går lang tid mellom hver gang vi blir vitne til. Dette er holdninger og meninger som i dagens samfunn heldigvis har svært liten grobunn i befolkningen. Likevel skremmer det, og kanskje spesielt nå, satt i lys av grusomme hendelser nært knyttet opp til slike samfunnsideologier. Folk reagerte kraftig på det som skjedde, selv om demonstrasjonen var av en ynkelig karakter med en svært lav oppslutning. Likevel er det prinsipielt viktig å si i fra, så i morgen skal vi sammen markere vår felles avsky mot slike meninger, og vise at sånt absolutt ikke er stuerent i 2012. Vi skal ikke slåss mot nynazistene, istedet skal vi kjempe frem vårt syn og våre saker som en klar motpol mot deres vanvittige rasisme og diskriminering. Å bruke energi på å nedkjempe slike mennesker er nytteløst og bortkastede ressurser. Vår oppgave er å vise hvilke holdninger vi som nasjon og som befolkning akter å stå for.

Når sånne situasjoner oppstår er alle enige om at slike holdninger og verdier er totalt forkastelige, uansett hvilket partiprogram man legger i valgurna annenhver høst. Dette er selvfølgelig bra, kampen mot rasisme bør og skal være tverrpolitisk. Selv om det dessverre egentlig ikke er realiteten. Vi er flinke til å rope høyt når slike klare sosiale avvik en sjelden gang viser seg offentlig, men hvor flinke er vi egentlig til å slå et slag for den rasismen vi møter ellers i samfunnet? Vigrid, Norges Patriotene, Nordfront eller hva det er de kaller seg neste gang. Slike grupper vil dessverre stadig dukke opp med det samme budskapet, om enn i ny forkledning og under nye navn. Disse skal vi selvfølgelig nedkjempe, og det er en kamp vi sammen skal ta hver eneste gang. Men de mindre kampene er minst like viktige. Mindre i omfang, men slettes ikke av mindre betydning. De kampene som skal tas på skolen, på arbeidsplassen, på bussen og på butikken. Hverdagsrasismen.

Jeg har i snart atten år bodd på den kanten av Trondheim hvor tallet på innbyggere med innvandrerbakgrunn er desidert høyest. Igjennom snart tolv års skolegang har jeg alltid hatt en Tran, en Nguyen, en Muhammed og en Fatima i klassen. På samme måte som jeg alltid har delt klasserom med en Ida, en Martin, en Olsen og en Moe. På skolen min praktiseres det over ti ulike språk hver dag, fra mange hundre ulike mennesker. Dette er jo ikke et problem, det er en kjemperessurs! Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at jeg kunne si at dette er en allmenn oppfatning for alle som har vokst opp i et flerkulturelt samfunn. Jeg skulle ønske at jeg i 2012 slapp å høre på samtaler og diskusjoner hvor det refereres til oss og dem. Jeg skulle ønske at vi i dagens Norge kunne være i stand til å prate mer om et vi. Et stort og inkuderende vi,  et vi med plass til mer enn en Gud, mer enn en hudfarge og mer enn et språk. Det er ikke å gi opp norsk kultur å inkludere flere i det norske samfunnet, det er å berike kulturen vår! Likevel omtaler vi fremdeles altfor ofte mennesker med innvandrerbakgrunn med negativt fortegn. Vi plasseres dem i én gruppe, én kategori, og skjærer derfor alle over en kam. Polakker, tyrkere, vietnamesere og albanere i samme bås. Katolikker, budister, muslimer, mormonere og jøder i samme skuffen, med samme merkelapp. Fremmede. Mens alle vi nordmenn er en og samme gruppe, adskilt fra de andre. Vi liker å traske i skogen, spise kjøttkaker i brun saus og se Gullrekka på TV-en. Det er norsk. Det er Norge. Personlig gjør jeg ingen av delene, men jeg er likevel norsk. Du blir ikke mindre norsk av å spise kebab dagenderpå fremfor mammas tradisjonelle søndagsmiddag, eller av å foretrekke litteratur forfattet av en muslimsk skribent fremfor Anne B. Ragdes romaner. Jeg krever å bli behandlet som et enkeltstående individ med egne tanker, holdninger og verdier. Derfor behandler jeg også andre på samme måte. Jeg har ingen Gud, men for meg spiller det ingen rolle om du ber i retning Mekka eller betror deg til Jomfru Maria. Det påvirker ikke mine verdier, og det gjør ikke at jeg mister min nasjonalfølelse eller stolthet. Jeg blir ikke mindre norsk av at Faiza eller Abdullah også kaller seg norske. En slik utvikling gjør jeg meg derimot stoltere av å være norsk.

Med ønske om en bedre morgendag, hvor vi ikke skiller på rase, hudfarge eller religion.
Inkludering, respekt og fellesskap.

Mye er alt skrevet, og mye vil bli skrevet også i fremtiden om tragedien som inntraff forrige sommer. Morgendagens historiebøker vil for alltid berette om Norgeshistoriens kanskje aller mørkeste kapittel, og de forferdelige hendelsene som rammet landet vil være med oss for bestandig. Den fredagen i juli vil en hel befolkning bære på sine skuldre livet ut, for ingen vil noen gang glemme hvordan deres 22. juli var, uansett hvor i verden man befant seg. Mye spalteplass er brukt på de som gikk bort, og aldri skal vi slutte å hedre de som falt som uskyldige ofre for desperadoens nådeløse hat. Aldri skal vi glemme, og aldri skal vi slutte å føle savn eller kjærlighet.

Men vi skal heller aldri slutte å hedre de som kom hjem igjen. Aldri skal vi glemme dem som forlot sommerparadiset sitt med minner som aldri lar seg vaske vekk, eller slite bort. De heltene som bar sine kamerater gjennom minutter som ble som lange år i frykt, sjokk og angst. De fortjener også sin spalteplass. Jeg slutter aldri å la meg imponere over styrken i ryggraden til alle dem som i dag tar hverdagen sin tilbake, alle de som dag etter dag kjemper for at livet med tiden skal gå tilbake til normalen.Jeg er så stolt over AUF, så stolt over hvordan organisasjonen har reist seg. Stolt over å få være en del av et parti og en organisasjon så samlet , og så sterk som den står i dag. Likevel blir det ingenting mot den stoltheten jeg føler over alle menneskene som gjør AUF til det det er, lokalt som nasjonalt. En organisasjon blir ingenting uten sine medlemmer, og det var medlemmene som sammen reiste seg og vokste seg sterkere enn på lenge. Det var ikke AUF som vant kommune etter kommune for Arbeiderpartiet ved lokalvalget i høst, det var alle de individene som sammen stod på døgnet rundt for at verdiene som i sommer ble truet, fremdeles skal kjempes for.

Forrige helg gikk årsmøtet til Norges aller største fylkeslag av stabelen, nemlig Sør-Trøndelag. Det var en sterk opplevelse, på mange måter. Kontrastene ble så store, og inntrykkene så mange. Fra sorg, til glede, til frustrasjon, til engasjement og tilbake igjen. Mange minner og bilder fra den helga har brent seg fast i bevissheten for alltid. Jeg vil aldri glemme hvordan det var å lytte til Audun som fra talerstolen mintes de som så meningsløst måtte bøte med livet i tragedien. I rommet satt mennesker som hadde mistet kjæresten, broren, bestevenninnen, klassekameraten, rollemodellen eller kompisen sin på brutalt vis. Alle med sine egne minner, og sin egen historie. Derfor gjorde det slikt inntrykk på alle å høre fungerende leder hedre de fem vi mistet med hver sin personlige tale. Det lå slik kjærlighet i det han sa at ordene ikke bare kalte frem savn og sorg, men også smil og latter  hos forsamlingen. Det stakk aller dypest i meg da han stoppet opp for å samle seg før bestekameratens minneord skulle fremføres, men Audun fullførte også denne delen på upåklageligvis. Og Christopher er garantert minst like stolt som alle oss andre.

Et annet menneske jeg vil trekke frem er Renate... fantastiske, morsomme og sterke Renate. Hun mistet kjæresten sin sist sommer, og gråt sine modige tårer under minnetalen. Likevel tok det ikke lang tid før hun stod på talerstolen og viste sitt glødende engasjement for miljøsaken og klimakrisa, mer brennende og dedikert enn noen gang. Borte var tårer og sorg, og tilbake var fighteren og politikeren. For meg er det ufattelig at noen greier å mobilisere slik enorm styrke, når verden fremdeles gjør så vondt. Det står sånn respekt av alle de som opplevde dette marerittet, og som likevel er frontkjempere i kampen for en bedre verden for alle. Under parolene rettferdig, frihet og solidaritet går de i krigen for å bedre hverdagen til sine medmennesker.
 Renate fikk fullt fortjent selveste ledervervet, en jobb hun kommer til å utføre på fantastisk vis. Det finnes knapt det menneske som er mer verdig den rollen, uansett hvor i verden man leter. Hun er et stort politisk talent, og en glødende og motiverende leder. Men enda viktigere er det å få frem hvilken fantastisk person hun er, hvilken omsorg og nestekjærlighet hun viser for alle rundt seg. Til syvende og sist er det det som sier noen om en persons karakter, langt foran alle bedrifter en har å vise til. 
Jeg er derfor så utrolig stolt over å ha nettopp henne som leder det kommende året, og jeg er utrolig ydmyk over å ha blitt valgt inn i fylkesstyret med mennesker som Renate. Det er stort!

  

Tre linker jeg absolutt anbefaler:

Her forteller Renate sin historie, en sterk video jeg ser om og om igjen. Ikke minst for å høre en coverversjon av Sång till friheten som langt overgår originalen:
http://tv2.no/video/?progId=543036

Fantastiske Stine, som har sin egen spesielle evne til å få alle rundt seg i godt humør, bare ved at hun er der.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7937470

En sterk historie fra Sebastian som mistet storebroren sin på sin aller første sommerleir.
http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=18010385

Vi mennesker er i stor grad styrt av følelser, gode som vonde. Alle kan derfor ha tøffe perioder i livet som gjør at det er tyngre å komme seg gjennom dagene enn ellers. Det er kjipt med dager hvor man helst vil ligge alene under dyna skjult av mørket, fremfor å møte verden og menneskene rundt seg. Likevel er det verre å være vitne til at noen man er glad i har det vondt. Det er forferdelig å være hjelpesløs tilskuer til at et menneske man bryr seg om sliter. Du vet aldri helt hva du skal si eller gjøre. Dette fordi du ikke vet hvordan en best griper situasjonen an, rett og slett fordi du ikke vet hvordan du selv ville ønsket det om det var deg det gjaldt. Av og til er det umulig å plassere seg selv i noen andres sko. Det handler ikke om mangel på empati eller medfølelse, det handler om en vegring vi mennesker har for å gjøre feil. Vi er livredde for å gjøre vondt verre. Vi har en innebygd angst for å si noe dumt, eller foreta oss noe som kanskje røsker opp i sårene, fremfor å bidra til å lege dem. Derfor blir vi gjerne stående som tause tilskuere til en kamp som kjempes i ensomhet.

Jeg har ei venninne som kanskje er det sterkeste menneske jeg kjenner. Hun har vært igjennom mer enn de aller fleste i løpet av sine knappe atten år, og på så altfor kort tid følt på en smerte de færreste opplever gjennom et langt liv. Sorg har blitt en uønsket følgesvenn som aldri slipper taket, og som selv på de lyseste dager skygger for solas varme stråler. Livet har gitt henne slag etter slag, men likevel er hun rakere i ryggen enn de fleste. Hun gir tapperheten et ansikt, selv når all urettferdighet og smerte truer med å knekke en ryggrad som allerede har stått i mot så mye.  Hun står oppreist gjennom stormen, og viser en styrke jeg knapt har sett maken til. En soldat som nekter å tape sin krig. Jeg har aldri oppfattet selvmedlidenhet fra hennes side, og hun krever heller aldri sympati. Hun er derimot den første som strekker ut en hånd når noen andre har det tungt, en hånd som alltid vil symbolisere styrke og trygghet. Det kan ikke være enkelt å sitte inne med en sorg ingen i omgangskretsen forstår, en sorg det er umulig å forestille seg for utenforstående. Når hun gråter sine modige tårer er det bak lukkede dører med avslåtte lys, ingen forstår smerten som skjules bak tankefulle øyne og tause lepper. Krigen skal kjempes på egenhånd, med rustning og sverd er hun klar for nok en kamp mot mørket. Et mørke som skjuler all urettferdighet, smerte og sorg vi andre ikke ser. Det er vondt å være vitne til at kreftene tappes ut av kropp som har gjennomgått så altfor mye, at livet allerede har satt så dype spor i et sinn og et ansikt så vakkert. Dette er ei jente jeg er utrolig glad i, og som jeg ser opp til på så mange måter. Hun har kvaliteter få andre besitter, og er en person som gjør hverdagen bedre for alle rundt seg.

Vi vil hjelpe, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi vil snakke, men vi vet ikke hva vi skal si. Vi vil lytte, men vi vet ikke hvor vi skal begynne. Ingen ønsker at hun skal kjempe alene, likevel tar vi gang på gang stilling på tribunen. Vi ser ikke hvem motstanderen er, bare hun vet hvem som står i motsatt hjørnet når kampen er i gang. Vi er redde fordi vi ikke aner hvilken skikkelse monsteret har, eller hva det representerer. Derfor griper vi heller ikke inn.
Dessverre har mange en slike venninne eller kompis. Dessverre er vi mange i tilskuernes rekker. Dessverre lammes mange av frykt for det ukjente. Mitt eneste råd er å bry seg. En klem kan være vel så bra som ord, det å lytte er ofte bedre enn å prate. Vær en venn, vær en alliert, vær der. Bry deg.

<3Til ei helt spesiell venninne.

19. januar 2010 var jeg på mitt aller første møte i Ungdommens Bystyre. Den gang skrev jeg følgende på bloggen; "I ungdommens bystyre gir samtlige inntrykk av å være et sted i mellom 40 og 45år i mental alder. Her presenterer de sitt politiske ståsted lenge før de får knøvla ut hva de heter, og de debaterer så saklig at jeg blir rent redd. Følte meg som en liten drittunge som hadde blanda sammen rådhuset og barnehagen. Var forbannet sikker på at alle var eldre enn meg, og mye smartere." Jeg skrev forøvrig glitrende norsk da jeg var femten. 19. januar 2012 var jeg på mitt aller siste møte i Ungdommens Bystyre.

Et kapittel i livet mitt er over, et kapittel jeg for alltid vil ha tusenvis av minner fra. Jeg entret bystyresalen for første gang som femtenåring, fersk i politikken og uten å kjenne et menneske og støtte meg på. De første månedene var jeg livredd talerstolen, og levde i den tro at alle de andre var mye flinkere enn meg, og at det derfor var best å holde kjeft. I starten var alt nytt og skummelt, men det var bare å kaste seg i det. Tvinge seg ut av komfortsonen. Med erfaring kom trygghet, og med tiden ble jeg mer og mer kjent med mennesker jeg i dag regner for gode venner. Jeg har fått muligheten til å reise i både inn- og utland, besøkt stortinget ved to anledninger, håndhilst på statsråder og holdt foredrag for mennesker som var etablerte innenfor politikken lenge før jeg selv ble født. Alt dette er vanvittig stort for lille meg, likevel er det de menneskene jeg har møtt og de båndene jeg har knyttet som jeg verdsetter mest. Jeg har møtt så utrolig mange jeg ellers aldri ville blitt kjent med, erfaringer det er umulig å stemple noen verdi på.
I UB ble jeg kjent med Maren, det menneske i verden som kanskje er aller mest lik meg selv. Vi er begge forbanna sta, sære og skal alltid ha det som vi vil. Vi har gjennom disse to årene vært uenige om det aller meste, selv om vi egentlig er enige om alt. Hun er to år yngre, men vesentlig modnere i toppen enn de aller fleste på min alder. Maren har bein i nesa, og tørr å stikke seg frem. Dessuten er hun en av verdes aller ærligste mennesker, og det elsker jeg! Anbefaler å følge henne på twitter, om du liker å bli belært i norsk, eller rett og slett ønsker å få deg en god latter. @MarenMalvik. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har sett opp unisont og vekslet blikk tvers overfor hverandre i bystyresalen, velvitende om at den andre tenker nøyaktig det samme. Vi kan brøle og være dritasure på hverandre, og likevel være like gode venner etterpå. Jeg kommer til å savne min eminente romkamerat utrolig mye, nå når tiden i UB er over. Heldigvis tviler jeg på at vi kommer til å miste kontakten!

Mens Maren og jeg er to alen av samme stykke, er Oliver og meg et bevis på at motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg befinner meg på venstresida i AUF, mens Oliver hever flagget for Unge høyre. Vi er uenig om det aller meste, men han er likevel en av mine beste venner. Han er over to meter på strømpelesten, men vil alltid være den lillebroren jeg aldri fikk. Med hele to års erfaring kan nok Oliver skrive under på at det ikke er bare enkelt å være sjefen min. Han er den som ber meg slappe av når jeg stresser på meg blodpropp, og som ber meg holde kjeft når jeg brøler. Hvis Maren og meg er to syrer, er han basen som alltid har nøytralisert og balasert det hele i opphetede diskusjoner. Jeg kommer til å savne alle de gangene vi har sittet på UB-kontoret og kranglet om uttalelser, eller sprengskrevet foredrag og innlegg med under en time igjen før showtime. Oliver har altfor lange ben som tar ufattelig mye plass, et irritasjonsmoment når man sitter ved siden av hverandre på fly eller i buss. Han lager slurpelyder av en annen verden, spesielt når han drikker kaffe. Han lider av en smule muntligdysleksi i blant, er til tider ufattelig treg og sløv, og har en humor som ofte krever solide spark på skinnleggen. Likevel er han en dyktig leder, en sterk politiker og ikke minst en fantastisk god kompis. Han vet når det er tid for ris, og når det er tid for ros. Han er til å stole på, og er tvers igjennom en bra fyr. Selv om han er pære konservativ, og kapitalist til beinet. To år med meg og fremdeles anti-sosialist, vitner om sterk karakter! 

                                    
                                                                                        Og jeg er ikke spesielt lav!

Mads, Anita, Kjartan, Muzaffer, verdens desidert beste koordinator og så mange andre, er også mennesker jeg kommer til å savne fra denne fantastiske tiden. Å takke for seg på talerstolen var ufattelig trist og rart, derfor ble talen vesentlig kortere enn planlagt. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle begynne å grine, men det var faktisk ikke langt unna. For dere som leser dette høres det sikkert sprøtt ut, men UB har på en måte blitt min andre familie. Derfor er det så rart at det er over og forbi. Det er på tide å sette seg nye mål, og konsentrere seg om andre ting. UFU, AUF og Location vil ta opp mye av tiden min fremover. Likevel blir det et tomrom etter gjengen på rådhuset. Jeg har vokst så mye på den tiden jeg har brukt på arbeidet for ungdom i Trondheim. Jeg har lært mer enn noen noen gang kan gjøre i et klasserom, og jeg har utviklet meg på måter jeg ellers aldri ville gjort. På barneskolen var jeg redd for å prate foran klassen, dette er en frykt min tidlige politiske karriere helt drepte. Emilie og Maren som stod ved siden av meg i minuttene før jeg skulle entre scenen midt i hjerte av Trondheim i juni, foran 2500(!!) fremmøtte, kan trygt skrive under på at mer nervøs kan knapt noe menneske bli. Etter det ble jeg egentlig kurert for det meste. Det - og tusen andre ting, blir minner jeg alltid vil bære med meg. Jeg vil takke alle som har tatt del i denne reisen sammen med meg, det kan knapt beskrives med ord!
Jeg er evig takknemlig.

Et minne er på mange måter som en tanke, en tanke man bevarer over tid. Likevel er det så mye mer enn det. Et minne er en kompleks tanke som lett knyttes til steder, ting, lukter eller lyder. En sang kan føre deg mange år tilbake i tid, en spesiell duft kan flytte deg tusenvis av mil vekk og en bortgjemt gave kan bringe glemte mennesker frem i hukommelsen. Det er ikke bestandig logisk for en utenforstående hvorfor du forsvinner i tankespinn når Bono synger With or without you på radioen, eller når lukten av nyslått gress får deg til å hikste av latter eller gråt. Kanskje er det ekstra spesielt når den første snøen kommer, eller når jula ringes inn. Mange har egne datoer som betyr noe helt spesielt, fordi akkurat den dagen betydde noe helt spesielt en gang. Eller kanskje den datoen har fått en spesiell betydning senere, satt i lys av noe annet.

På fredag tok jeg trikk for andre gang i mitt liv. Turen fra sentrum opp til Lian tar tjueen minutter, tjueen minutter på en nesten folketom trikk gir deg god tid til å tenke. Tankene lette frem minner jeg trodde jeg hadde gjemt vekk. Minner om forrige gang jeg befant meg på akkurat samme sted. Minner om en varm sommerdag i midten av juni, nærmere bestemt den 19. Jeg hadde opplæringshelg på Location, og dagen etterpå hadde vi eksamenstrekk. Likevel var det ikke dette som stod i hodene våre. Vi slappet av i gresset og vi grillet, mens vi ivrig snakket om valgkampen som stod på trappene. Det var sommer, varmt i været og den siste samlingen med AUF før ferien satte inn. Det var latter, god stemning og en avslappet atmosfære. Dette var siste gang jeg så Gizem. Siste gang jeg hørte den trillende latteren, moret meg over hvor vimsete hun alltid var, og lyttet til det glødende engasjementet i stemmen hennes når hun pratet om hvor gøy det skulle bli med valg. Dette er et lykkelig minne, likevel så ufattelig vondt og sårt. Gizem skulle på Utøya for første gang, og var skuffet over at jeg reiste til syden dagen etter leiren begynte, slik at jeg ikke fikk blitt med. Hun gledet seg. Gizem gledet seg til mye, gledet seg over selve livet. Et liv hun snart skulle miste.

Jeg vil alltid bære med meg dette minnet, disse siste bildene i hukommelsen av den sprudlende jenta som hadde så mye å gi. Gizem var positivitet, engasjement, pågangsmot og kjærlighet. Vi sier ofte at vi er med i AUF med en visjon om gjøre verden til et bedre sted, en visjon Gizem trodde helt og fullt på. Gizem symboliserte alt som ble forsøkt ødelagt den 22. juli, hun viste alltid en kjærlighet til medmenneskene de færreste evner å oppdrive. Hun trodde på det beste i alle, og var en forkjemper for å gi alle en sjanse. Hun stod alltid opp og slåss for de svakeste i samfunnet, og mente at rettferdighet var en av livets mest sentrale verdier. Hun glødet for sitt Gazaengasjement, men var også opptatt av mannen med Narvesenbegeret i Nordre. Hun var en gledesspreder det var umulig å ikke bli glad i. Det er så mye jeg aldri fikk sagt, men som jeg nå støtt tenker. Om et par uker skal vi danne nytt styret i lokallaget, det blir et vondt møte med den tomme stolen.

Kjæreste Gizem, vi savner deg sånn..

01.05.94 - 22.07.11
Hvil i fred.

Så sitter jeg her igjen, på årets aller siste dag. Det har gått 365 dager siden sist, og det er dermed tid for et nytt tilbakeblikk på året som har gått. Mitt syttende i tallet. 2011 tikker mot slutten, og vi er snart klare for å ønske et nytt år velkommen. Det er derfor på tide å legge bak seg alt som har preget det året som nå er forbi, og rette blikket og tankene mot det som skal komme. Men aller først noen tanker rundt året som er i ferd med å ebbe ut. 

Mye skjer på et år. Mye det ikke er plass til i et blogginnlegg, mye som ikke passer i et blogginnlegg og mye som allerede er å finne i arkivet. Jeg har blitt kjent med mange mennsker jeg setter stor pris på å ha i livet mitt, og jeg har noen få veldig nære venner som har båret meg igjennom noen tøffe perioder. Slike verdier kan kun regnes i den aller sterkeste valutaen jeg kjenner til, nemlig kjærlighet.Likevel har dette året først og fremst ført til at jeg har blitt bedre kjent med meg selv, på godt og vondt. Jeg har lært å takle motgang av ulik karakter på en helt ny måte, selv om dette er en prosess jeg egentlig så vidt har startet på. Livet vil alltid gi deg noen slag, gjerne når du minst venter det. Virkeligheten spør sjeldent om du er klar for å ta i mot når den byr på vanskeligheter og tøffe utfordringer. En avgjørende, om enn vanskelig lærdom for noen, er da at det ikke handler om å stå oppreist i alle stormer, eller å kjempe med nebb og klør for å holde maska uansett motgang. Man trenger ikke alltid være så flink, selv om det er fristende å i kle seg verdens mestertrøya hver gang anledningen byr seg. Alt må ikke takles alene, alle kamper må ikke kjempes på egenhånd. Det holder ikke og alltid by andre enn hjelpende hånd, hvis du aldri er villig til å ta i mot en selv. Man kan være uavhengig og selvstendig, selv om man tar i mot hjelp og støtte fra andre. Man kan være tro mot seg selv om man deler ting med andre. Den er ikke sterkest den som aldri gråter, den er ikke flinkest den som aldri innrømmer nederlag, den er ikke smartest den som alltid skal ha rett. I blant er det viktig å være der for seg selv, ikke bare for alle andre. Å vise seg svak er kanskje verdens største styrke.

Alt dette er ting man lærer gjennom erfaringer som ikke nødvendigvis er like gode. For noen kommer dette helt naturlig, for andre er det vanskeligere å erkjenne. Det viktigste nyttårsforsettet er å lære av sine egne feil, og ta med seg kunnskap fra det forrige året inn i det neste. Lærdom høstet fra motgang er ofte den mest verdifulle, fordi den kostet mest å tilegne seg. Jeg løfter derfor glasset for et nytt år, uskildret og upreget som det nå står foran oss, og håper at jeg et år frem i tid har opplevd minst like mye som jeg har gjort i 2011. På alle mulige måter.

Godt nytt år, alle sammen.

22. desember. Det er to dager til julaften, og fem måneder siden tragedien inntraff. Jula står på trappene, en høytid som hører familien til. For noen blir dette nok et vanskelig kapittel i den nye tilværelsen etter at livet ble snudd på hode. Vi er nå inne i en tid som i stor grad er preget av tradisjoner og samhold, desember vil derfor være ekstra hard for de som har mistet en av sine kjære. Ingenting blir det samme igjen. I fjor slet du med å finne julegave til storebror, i år er det ingen storebror å kjøpe gave til. Den årelange tradisjonen med Tre nøtter til askepott sammen med lillesøster må erstattes med en tur på kirkegården. For første gang er det pappa som står for julematen fordi mamma aldri kom hjem fra jobb den skjebnesvangre fredagen i juli. I nabohuset må et navn strykes fra dørskiltet, fordi yngste mann var på feil sted til helt feilt tid. Venninnegjengen har et hull når dere møtes for å utveksle julegaver, og årets kjærestegave blir kanskje en blomsterkrans på en hvit marmorstein. Brutale forandringer som gjør at jula kanskje aldri blir det den en gang var, det den egentlig skal være. I år handler det kanskje ikke om kjærlighet og nærhet, men fornyet smerte og sorg. Den tomme stolen ved julemiddagen gjør at ribba ikke smaker det den skal, og julegavene blir ikke så stor stas når hun som alltid pleide å dele dem ut ikke lenger er i stand til å gjøre det. Kanskje er det vanskelig og i det hele tatt se noen lysglimt i tilværelsen, når urettferdigheten og meningsløsheten fremdeles gjennomsyrer hvert våkne øyeblikk.

Dette stiller store krav til oss som medmennesker. Vi har sterke hender som kan gi en håndstrekning til noen som sliter. Vi har åpne hender som skapt for varme omfavnelser når noen føler seg alene. Vi har støttende hender som alltid tar i mot noen som vakler, eller holder oppe noen som faller. Et brett nystekte julekjeks, en nymåket innkjørsel, en åpen middagsinvitasjon, et julekort med støttende ord, eller garantier om en dør som alltid er åpen. Lite skal til for å gjøre en tung dag litt lettere, litt lysere. Ingenting kan erstatte den som ikke lenger er der, men mye kan bidra til at de tunge tankene forsvinner i et sekund eller to. Vær en skulder å gråte på, en hånd å holde i og et lyttende medmenneske. Våre medmennesker er vårt ansvar, deres sorgprosess bør være vår prioritering. Vis at du bryr deg.

Mine tanker rettes derfor nå til alle dem som går en tøff jul i vente, vit at Ola Nordmann fremdeles bryr seg. Vi minnes de døde i sorg, og vi omslutter de etterlatte med nestekjærlighet og omtanke. Vi er fremdeles en nasjon i sorg, vi skal fremdeles bry oss om hverandre, vi skal fremdeles vinne kampen mot det onde hver eneste dag. Kjærligheten skal fremdeles seire, fem måneder etter tragedien. Den skal alltid være sterkest.

Hvil i fred.
22.07.11